Article

Trua på mennesket

Eg trur på deg
sa sjefen min med blikket sitt
Det var nok
til at eg rakrygga og stolt
gjekk den ekstra mila
ein heilt vanleg måndags morgon

Kronikk i Stavanger Aftenblad den 5. april 2014:

Trua på mennesket

Det er leiinga sitt ansvar i ein kvar organisasjon å skape ein kultur med rom for konstruktiv kritikk og samspel.

Debattane rundt varsling og den såkalte «Retrivermetodikken» i Stavanger kommune er viktige, og burde hauste applaus i leiinga. Det er leiinga sitt ansvar i ein kvar organisasjon å skape ein kultur med rom for konstruktiv kritikk og samspel. Leiinga bør ha eit genuint ønskje om heile tida å utvikle organisasjonen til det betre. Utan konstruktiv kritikk går verken verda eller me menneskje framover.
I innlegget til Linda S. Krüger (SA, 31.mars), vert eg sitert på mine utsegn om varsling i Tv-vest (www.tvvest.no 19.03.14): «Synneva Erland, som blant annet driver med ledercoaching i sitt firma Synneva Erland Kommunikasjon, uttaler i debatt i TvVest sist uke at øverste ledelse i Stavanger kommune burde applaudere prosessen som nå er i gang.»
Eg vil gjerne utdjupe.

Ikkje eineståande
Først må eg presisere at eg kun kjenner saka frå media. Eg har ingen personleg relasjon til verken Linda S. Krüger eller andre involverte frå kommunen eller bystyret. Difor uttaler eg meg her på eit generelt grunnlag, med utgangspunkt i at eg arbeider med, og er genuint oppteken av kommunikasjon, ledelse og bedriftskultur. Saka har engasjert meg fordi eg veit dette ikkje er ei eineståande sak, men noko som fleire organisasjonar har utfordringar med.

Trivsel lønner seg!
Kommunikasjon er ikkje alltid enkelt. Og kven har sagt at det skal vera enkelt? Det er ikkje enkelt å vera menneske. Det er ikkje enkelt å samhandla. Det er ikkje enkelt å forstå ulike kulturar. Og det er slett ikkje alltid lett å forstå køyrereglar, skrivne eller uskrivne. Kommunikasjon kan vera vanskeleg og utfordrande. Men du verda, som det svingar når kommunikasjon fungerer! Når menneske forstår kvarandre, respekterer ulikskapar og finn ei felles plattfom å byggja samhandlinga vidare på. Kor det svingar når ein heil gjeng greier å dra lasset i same retning med entusiasme og engasjement! Då aukar trivselen med sjumilssteg. Og er dette i ei bedrift eller ein organisasjon som må tene pengar (evt spare pengar!), så aukar også lønnsomheten i takt med trivselen. I boka Den norske ledelsesmodellen skriv June Kristin Lima Bru bl.a.: «Forskning viser at medarbeidere som trives og er fornøyde, gir mer tilbake i form av arbeidslyst og effektivitet. Da blir det mer arbeidskraft for pengene.» (Norsk ledelse)
Trivsel er lønnsamt. Enkelt og ganske sjølvsagt. Kvifor er det då i mange organisasjonar vanskeleg å få til i praksis?

Tillit og verdigheit
Jo større ein organisasjon er, jo vanskelegare er det å få alle til å trivast og dra lasset i same retning. Me er så ulike, me menneske! Til lags åt alle kan ingen gjera. Men her er leiinga si haldning og verdiar så ekstremt viktige. Som eg sa i Tvvest: «Leiinga må gå fram som gode eksempel ved å vera lyttande, tilstades og vite kva som foregår «på golvet». Hierkarkiet er gammaldags!» Anita Krohn Traaseth poengterer også, i den mykje omtalte boka Godt nok for de svina, at hierarkiet i Norge blir flatare og flatare. Krohn Traaseth beskriv i boka den svært krevande prosessen det er å leie eit selskap gjennom massiv transformasjon (Tinteguri.com)
Lærerikt å lese!
Å endre ein organisasjonskultur er ein stor og tidkrevande prosess. Men ekstremt viktig. Når rapportar og undersøkingar viser at negative tendensar aukar, er det avgjerande at toppleiinga audmjukt tar tak og viser handlekraft. Difor er det oppløftande at Stavanger-ordførar Christine Sagen Helgø seier: «det er helt avgjørende at kommunen nå tar tak i funnene i etikkrapporten» (SA 13.mars). Så spørs det kva for verktøy ein vel å bruke i det vidare arbeidet. Om ein vågar å opne opp for konstruktive innspel, lytte til dei som veit kor skoen trykkar, skape entusiasme og engasjement ved å sjølv vera entusiastisk og engasjert. Eller om ein lar raude tal styre prosessen og setje inn sparetiltak, utan tanke på at trivsel og kjensla av tillit faktisk er meir lønnsamt i det lange løp. Me må ikkje gløyme to av dei viktigaste behova i alle menneske sine liv: kjensla av verdigheit og det å bli sett.

Screenshot_2014-04-15-14-24-59

Article

Eit verdig liv.

Skal me bera kvarandre?
spurde han.
Nei, la oss heller løfta kvarandre,
smilte ho stille.

Global dignity day
I neste veke er det Global dignity day. Ein dag med fokus på verdighet. For tredje gong skal eg vera veileder. Du, kor eg gler meg! Å diskutera med ungdommar kva ordet verdighet betyr; eg kan ikkje koma på eit meir meiningsfylt innhald i arbeidsdagen. Å høyra elevane sine historiar. Enkle og sterke. Å sjå motet til dei som fortel. Å sjå auga til medelevar som lyttar. Empati og beundring. Vekst. Framtidshåp.
Sjølv skal eg som hovedveiledar i år snakka om det å vera eit førebilete.
Eg startar med ein litt humoristisk verdighetshistorie om ei kusine som beundra meg så mykje i barndommen, at ho til og med syns eg var fin med kviser!

Du er eit førebilete
Tenk deg sjølv som eit førebilete.
For ei yngre kusine, ein god ven, bror din, eller kanhenda til og med for ein du ikkje kjenner?
Kven vil du vera?
Kva vil du at andre skal sjå opp til deg for? Beundra deg for.
Det ligg mykje ansvar i det å vera menneske.
Kvar og ein av oss har eit ansvar for å setja gode spor etter oss. Har me ikkje?
Same kor tøft utgangspunkt nokre av oss måtte ha, så har me alle sjangsar til å gjera noko godt for andre. Til å løfta nokon. Eit blikk eller eit smil er ein god start. Kjenner du ein som har det vanskelegare enn deg, så kan du hjelpa ved å sjå, visa empati og omsorg. Ved å bry deg. Vera eit medmenneske.

Framsnakking, folkens!
Framsnakking er den nye krafta. Den nye energien.
Framsnakking og raushet.
Kjenn etter: Kva er det som gjer at du føler deg vel ilag med dei du verkeleg likar?
Kva gjer dei? Kva seier dei?
Handlar det rett og slett om noko så enkelt (eller vanskeleg?) som at dei SER deg?
At dei lyttar til deg? At dei bryr seg om at du finst?
Korleis kan du vera slik for dine medmenneske? Korleis kan eg vera slik for deg?
Korleis vil me bli tenkt om, eller snakka om, når me sjølv ikkje er tilstades?
Som eit menneske folk likar.
Det er grunnleggjande i vår natur. Me vil ha «likes.»
Me vil gjerne bli snakka om som eit bra menneske. Og då må me starta med oss sjølv. Først av alt må me vera greie og rause mot oss sjølv. Gje oss sjølv eit klapp på aksla når me fortener det, og ikkje redusera oss sjølv til noko mindre enn det me er. Er du raus mot deg sjølv, er det lettare å vera raus mot andre. Tenker du på deg sjølv som eit positivt førebilete, så ivaretek du lettare ansvaret det er å vera menneske.
I neste omgang kan det vera klokt å kjenna etter kva fordommar ein ber på. Fordommar mot folk som er annleis enn ein sjølv. Som tenkjer eller oppfører seg annleis. Det er vel oftast dei me har fordommar mot? Dei me ikkje kjenner, ikkje forstår. Eg innrømmer det gjerne: Stadig må eg arbeida med mine eigne fordommar. Spørja meg sjølv: har du grunnlag for å kritisera no, Synneva, eller er det berre du sjølv som ikkje forstår? Prøv å sjå saka/personen frå ein annan vinkel. Eit anna synspunkt. Vanskelege øvelsar, dette! Men viktige.
Eg har ein setning som eg brukar i kommunikasjonskursa mine. Den minner meg på at eg set spor etter meg:

Folk hugsar kanskje ikkje alle orda du sa,
men dei hugsar korleis du fekk dei til å føla seg.

Eit verdig liv
Ved å bry seg, framsnakka og vera raus, kan me vera med på å gje både oss sjølv og andre eit verdig liv. Alle har rett på eit verdig liv. Og alle har eit ansvar for å gje kvarandre eit verdig liv.
Det er slett ikkje alltid enkelt å få til i kvardagen. Livet byr som kjent på opptil fleire utfordringar.
Men å fokusera på kva verdighet betyr, saman med unge, veksande menneske er ein god start.
Å definera for seg sjølv kva verdighet betyr, er ein god start.
Å tenka gjennom korleis ein sjølv vil leva ut sine grunnleggjande verdiar.
Det er ein god start.

Global dignity day er ein god start.
Lukke til den 16. oktober, alle elevar, lærarar og veiledarar!
Haustens finaste dag.

Frå Time vidaregåande skole i vår, då H.K.H. Kronprinsen besøkte oss.
IMG_588378949179460

IMG_2344 

 

Article

Kva er det med Twitter?

Eg kjenner meg i slekt
med treet stundom.
Ikkje for tolmodet og venleiken.
Men for lyset som går gjennom oss
når svarttrosten syng.

For nokre få år sidan oppdaga eg ei verd som gav nye dimensjonar til livet mitt. Som utvida min kunnskapshorisont. Gav meg nye perspektiv. Overraska meg. Forundra meg. Provoserte meg. Fekk meg til å le. Grine. Utfordra meg. Irriterte meg. Gav meg nye vener.

Og stundom, faktisk ganske ofte, kjenner eg meg i slekt med treet.
Fordi lyset går gjennom meg av alle svarttrostane som syng i denne nye verda.
Denne verda, med alle dei syngjande svarttrostane.
Twitterverda.

I starten famla eg. Lurte på kva dette var. Forstod ikkje heilt korleis det tekniske funka. Forstod ikkje alle sjargongane. Men eg prøvde meg fram. Leika meg. Spurde twitterfolket rett ut når eg lurte på noko. Og fekk svar. Umiddelbart. Rause svar. Velmeinande og gode svar. Stundom fekk eg endåtil kloke svar.

Eg visste alt då, gjennom Helge Torvund, @2rvund, at poesi har eit godt liv på Twitter. Det var nok dette som lokka meg inn. Eg har alltid skrive dikt. Lese dikt. Elska dikt.
Det komprimerte i begrensinga på 140 teikn var òg tiltrekkjande for ei som likar den store utfordringa i å måtte forenkla seg. I tillegg har eg sjølvsagt ein agenda som sjølvstendig næringsdrivande å finna nye rom der eg kan byggja mi merkevare (meg sjølv), få fagleg påfyll og knytta spennande kontaktar.

Dikta mine har fått eit godt liv her inne. Vakse. Dei har funne tvillingsjeler og artsfrendar. Dei har blitt spreidde ut i det vide og breie, til eit publikum som tydeleg set pris på nynorske funderingar og poetiske vendingar. Ja, dei har endåtil vore med i ei tevling for første gong, dikta mine! Den etterkvart særs populære tevlinga #nynov

Og eg har vakse. Vakse innvendig. Vakse på kunnskap. Vakse på venskap. Stundom har eg vorte så hoppande glad. Stundom har eg kjent ein sjølvtillit svulma merkbart i bringa. Ja, innimellom har eg rett og slett vorte stolt!

Men det er ikkje berre poesien som får veksa i Tvitreland.
For dette er ikkje eit smalt, eksklusivt fora kun for særingar med ei spesiell interesse. Her er plass til alle! Kven som helst kan finne noko på Twitter som vil vera av interesse. Kven som helst kan få seg vener her, eller nokon å diskutere med.

Kven som helst her inne, er ikkje berre ein kven som helst.
Kven som helst er heilt spesiell.

Her kan alle få ei stemme som blir høyrt, uavhengig av sosial status eller rang. Anten du er kronisk sjuk og sengjeliggande, eller du er konserndirektør på toppen av karrierestigen. Her finn du #Uvisshetens venner, #Hovlandmafia og #Kaffiskålarar i ei salig blanding. Her snakkar ekte Kronprinsar med ekte Tomskallar. Her finst endåtil ein matskribent av det særs eksklusive og uhyre sjeldne slaget! Twitter er demokrati og ytringsfridom på høgt plan. Akkurat det elskar eg Twitter for. Her er heftige diskusjonar og freske fråspark mellom både Gud og Kvarmann (bokstaveleg tala). Stundom ser ein at nokon går over streken. Nokon vert såra. Men i det store og heile opplever eg Twitter som ei raus verd. Ja, faktisk ei overveldande raus verd. Der deling av både kompliment, ros og kunnskap er meir vanleg enn det motsette. Sjå berre kva @TvittErik skreiv til meg nyleg:

Screenshot_2013-06-19-15-14-37

Noko anna eg elskar Twitter for, er humoren.
Det hender eg sit heilt åleine i stova og gapskrattar over ei eller anna twittermelding. Her er absurd, banal, barnsleg, sofistikert, teit, utfordrande, intrikat og sjølvironisk humor i mengdevis. Eg likar slikt! Og gjennom humor, meiningar, poesi, diskusjonar, kunnskapsdeling og kjensla av slektskap, har eg altså fått nye vener i denne nye verda. Det kan høyrast rart for utanforståande; men eg har faktisk fått nokre svært nære vener her inne. Som eg har truffe opptil fleire gonger IRL (in real life) og opplevd minst like god kjemi med der. Dette har kanskje vore det mest overraskande og gjevande. Desse venene ein før ikkje visste om. Som mi kjære tvitresyster, @madamknipe, ei tvillingsjel og ein artsfrende som eg no har dagleg kontakt med. Eller som filosofen @okvalnes, som inviterte fleire av sine tvitreåndsfrendar til ei uforgløymeleg bursdagsfeiring på Blå i Oslo tidlegare i år. Eg kunne sjølvsagt nemnt fleire. Mange, mange fleire.

Screenshot_2013-06-21-09-48-37

Har eg så ingenting negativt å seie om Twitter? Er eg berre ukritisk «frelst?»

Sjølvsagt er her negative ting. Plussar og minusar finst det jo med alt.
Ein av dei største minusane med Twitter er tida det tek. Eg innrømmer det beint ut: eg er avhengig. Det går ikkje ein dag utan eg er innom. Og nokre dagar lenge, fleire gonger. Mykje. Jaudå… Men i staden for å sjå fjernsyn, vel eg heller å kommunisera på Twitter, lese ein spennande artikkel som nokon har lenka, eller oppdatere meg på ein blogg om kommunikasjon, som jo er faget mitt. På den måten vert Twitter og andre sosiale media ein del av jobben min. Eg får utvida kunnskapsnivå. Auka nettverk. Og eg får marknadsført meg. Men tid tek det. Ein god del tid. Utan tvil.
Ein annan ting som kan vera svært negativ, er om ein ikkje heilt forstår dette med at twitter er offentleg. Nokre har nok brent seg på at dei har blitt for private i sine tvitringar. Det kan lett slå negativt tilbake på ein. Alt som ikkje vert sendt i direktemelding (DM) er offentleg. Eg har til dømes blitt sitert i Aftenposten utan eg var klar over det før etterpå. Slik bør ei kanskje tenkja: Tåler orda mine eit sitat i avisene? Eller: er det ok om ungane mine les dette? Denne grensa har eg sjølv tråkka utfor nokre gonger. Dette er farene med alle sosiale media.

Fleire negative ting med Twitter finst. Sjølvsagt.
Men for meg har det altså først og fremst blitt ei raus, humoristisk, kunnskapsrik og delande verd.
Så velkommen inn:

Screenshot_2013-06-21-13-37-00