Article

#gründerliv og #mandagsmål

I denne veka skal eg sjå med auga,
le frå magen, lytte med hjarta og
finnast til kvart einaste minutt.
#mandagsmål

Eg har begynt med noko nytt. Eg har begynt med #mandagsmål.

Det var i grunnen bare ein idè som brått dukka opp, og som eg straks realiserte.
Slik er det ofte med meg. Eg får ein idè, og utolmodig som eg er; straks og med ein gong må eg gjera noko med idéen. Nokre gonger krev idéar tolmod.
Eg prøver å finna balansen mellom å vera tolmodig og utolmodig.
Fleire har spurt meg i det siste om kva som er suksesskriteria for ein kvinneleg gründer som meg. Det ligg mykje godt for meg i det spørsmålet. For det første opplevinga av at andre faktisk meiner eg er ein gründer med suksess. For det andre opplevinga av at mitt svar vil ha ei betydning for nokon, men kanskje viktigast: mi eiga kjensle av at nokon ser meg og set pris på det eg gjer og mine synspunkt.
Så kva svarar eg på spørsmålet om suksesskriteria? Finst det fasitsvar på dette?
Sjølvsagt ikkje. Me er ulike, og kvar må finne sin veg, sin måte å gjera det på. Men eg trur det finst nokre fellestrekk og nokre gode grunnhaldningar som kan vera greie å ha med seg. Og skulle eg lage ei liste med nokre kjenneteikn på ein god gründer, så ville den kanskje sett slik ut:

Ein god idé
Pågangsmot
Entusiasme
Stayer-evne
Kreativitet
Struktur
Sjølvdisiplin
Tolmodig
Utolmodig
Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid osv.

Har du alle desse tinga, er det bare å sette igang!
Eg meiner det. Hopp i det jo før, jo heller. Ikkje la frykt eller Jantelov styre deg. Ikkje sit og vent på at nokon skal sparke deg i gang. Gje deg sjølv eit realt spark i baken og hopp uti det!
«Følg drømmen, ikkje strømmen,» som hip-hop-artisten Atlars seier.

Kvifor finst det færre kvinnelege gründarar enn menn?

Manglar me kvinner motet som skal til?
Har me for liten sjølvtillit?
Trur me at andre er så mykje flinkare enn oss?
Er me for lite flinke til å heie på kvarandre?

Eg trur me må gå i oss sjølv på alle desse spørsmåla, og vurdere om det ikkje snart er på tide at me damer kastar oss ut i #gründerlivet like sjølvsagt som at mannfolka gjer det.
Dersom du vågar å hoppe utan sikkerhetsnett, og landar på føtene, vil du oppdage noko ganske fantastisk. Og dersom du ikkje landar på føtene, men med eit skikkeleg magaplask, så greier du mest sannsynleg å reise deg igjen, og du vil vera minst ei erfaring rikare. Og ikkje minst: Då veit du at du iallefall prøvde!
Eg syns me alle skal heie fram fleire til å våge. Og eg syns me skal unne folk suksess når dei fortener det. Eg syns det er på tide at me damer vågar å rekke opp handa, slik som Anita Krohn Traaseth seier (adm. dir. i HP Norge og forfattar av boka Godt nok for de svina).

Mange kvinner seier til meg:
«Eg skulle ønske eg var like modig som deg, Synneva. Eg tørr ikkje sleppe det trygge eg har. Eg har idèen og draumen, men eg tørr ikkje.»

Det syns eg er forbaska synd!
For Norge treng fleire gründrarar. Og me treng fleire kvinnelege gründarar!
Også er det så utruleg kjekt å oppleve dei gongene ein lukkast! Når ein har jobba hardt for noko og kjem vel i havn, eller når ein får tilbakemeldingar om at det ein gjer er meiningsfylt for andre.
Å vite at ein driv med verdiskaping på mange plan. Det vert ein stolt av. Ei slik god, stolt kjensle som gjer at ein veks som menneske.
Stolt og audmjuk.

Så no sit eg her i mitt eige kontor i Forum Jæren, og har bygd min eigen arbeidsplass. Kundane verkar fornøgde, er stadig fleire og stadig større. Produkta mine utviklar seg. Eg utviklar meg. Kvar dag er annleis enn den førre. Kvar time er fylt av kreativitet, engasjement og spennande menneskje. Ein gründar tar ikkje nødvendigvis ut så mykje lønn i form av pengar dei første åra. Ein må oftast investera med både tid og pengar før lønningsposen byrjar å vekse (min lønningspose har framleis vekstpotensiale, for å seia det slik!). Men den rike kjensla eg får av å ha våga! Den enorme gleda over at eg får det til! At mi tolmodige og utolmodige innstilling byrjar å bera frukter! DET er verdt alle vakenettene og frustrasjonane. DET gir meg guts til å halde fram. Til å stadig sikte høgare. Stadig setje meg nye mål. Og no har eg altså starta med #mandagsmål. Mål som eg skal dele i sosiale media, og fabulere litt rundt her på bloggen. Mitt første #mandagsmål handla om å vera tilstades med heile seg. Om å lytte og sjå med hjarta. Slik eg gjorde då eg var barn:

IMG_20140223_233335

Article

Å bera sitt eige liv.

Fargane vart sterkare.
Auga gnistra.
Så stod ho der.
Framfor heile verda.
Med livet i fanget og ei sol i munnen.

Slik kjennest livet mitt no. Fargane er sterkare. Auga gnistrar. Eg eig heile verda. Eller iallefall livet. Livet mitt. Mitt liv.

Å bera sitt eige liv
Å bera sitt eige liv. Ein setning som har arbeidd inni meg dei siste månadane. Er det ikkje eigentleg dette det heile handlar om? Å bera både gleder og sorger sjølv. Å våga å kjenna på kva dette livet faktisk er. Ingen andre kan kjenna det for oss. Me kan ha fylgje på vegen. Av både familie, gode vener, terapeutar og det me elles måtte trenge. Men til sjuande og sist må me bera vårt eige liv heilt åleine. For nokre er dette tyngre enn for andre. Utgangspunkta er ulike. Stundom blodig urettferdig ulike. Men alle har sitt. Ingen går gjennom livet utan sår, utan bøygar. Nokre gonger kan me smette utanom bøygen, andre gonger må me berre «ri han av,» som dei seier nordpå. Og greier me det med ein smule verdighet i behald, så vert me stort sett sterkare.

Kva gjorde me utan smerta? Utan sorg? Utan motbør? Kva skulle me då verta sterkare av? Korleis skulle me då modnast? Korleis ville livet sett ut i konstant lukke? Ville me då vera i stand til å kjenna glede?
Svaret seier seg sjølv. Me må kjenna sorga for å kunne kjenna glede, me må kunne vera svake, for å vite korleis det er å vera sterk. I spenningsfeltet mellom desse kontrastane ligg vel i grunnen heile meininga? Når eg skriv, når eg syng, spelar teater, eller for den saks skuld når eg held kurs og foredrag for næringslivet, så ligg alltid denne vissa i ryggmargen. Vissa om at desse kontrastane er universelle og eksistensielle. Eg tenkjer at me i vårt samfunn bør våga å ta inn over oss tyngda i livet. Ikkje berre det lette og underhaldande. Først når me vågar å kjenne på våre eigne smerter og sorger, kan me greia å akseptera dei og leva med dei. Endåtil leva godt med dei! Ja, det er mest som om latteren vert endå betre og gleda endå større når ein er vâr desse kontrastane. «Fargane vart sterkare.»

Å følgja draumen
For snart tre år sidan tok eg eit stort, stort steg i livet. Eg sa opp eit 13 år gammalt og svært godt forhold med min arbeidsgjevar Time kommune. Eg starta mi eiga bedrift. Med to tomme hender og ei klokketru på prosjektet bretta eg opp ermane og Synneva Erland Kommunikasjon vart ein realitet. Mange sa til meg at dei var imponerte over motet mitt. Og ja, eg ser sjølv at eg er utstyrt med ein temmeleg stor dose mot. Eg gjer ting omtrent dagleg, som eg tidlegare ALDRI ville ha våga. Eg kastar meg ut i nye utfordringar med rak rygg og verdighet. Med sjølvtillit og mot. Eg vågar å seie det høgt: eg ER faktisk modig.

Men kor kom dette motet frå? Har eg alltid vore slik? Er eg fødd med dette?

Nei, eg lovar deg; motet og sjølvtilliten har slett ikkje alltid vore der. Eg har vore liten som eit ospelauv og skjelvande dun. Eg har kjent på straumar av mistru, tvil og einsemd. Som dei fleste har kjent på ein eller fleire gonger i livet. Men dei periodane har gjort meg sterkare. Eg har alltid tenkt at sorga er like viktig som gleda. Kanhenda difor har eg greidd å koma meg vidare etter tunge periodar, og kanhenda difor har eg fått slik eit mot. Iallefall tenkjer eg ofte når folk seier at dei er imponerte over motet mitt: «Eg har då vore gjennom mykje skumlare ting enn dette! Klart eg får det til!»

Nye dører
Med den haldninga opnar stadig nye og spennande dører seg. No, etter snart tre år med tolmodig bygging av bedrifta, dukkar det opp dører som eg slett ikkje visste fanst. Eg opnar alle som magekjensla mi seier eg skal opne. Nokre gonger krev det større mot enn andre. Og innimellom må eg klype meg sjølv i armen for å verkeleg tru det eg finn på andre sida. Eg har funne opptil fleire juvelar i det siste. Som eg skal ta audmjukt og stolt vare på.

Uansett seier eg til meg sjølv:
«Synneva, du fulgte draumen din. Sakki, det skal du vera stolt av!»
Så ler eg den mest perlande latteren eg har.
Og bare så det er sagt: eg ler MYKJE oftare enn det eg gret, for eg har livet i fanget og ei sol i munnen.

Konferansier for 4000 publikummarar på Jærnåttå 2013. Foto: Erling Dagsland.
Jærnåttå