Article

Å henta inn si eiga lukke.

Kveldslyset er duvande.
Det same er barmen hennar
når ho går berrføtt ut i graset
og hentar inn litt lukke.
Natta legg silkemjuke fingrar over pianoet.
And all that jazz…

Kva er lukke?
I glansa magasin blir me dagleg bombadert av lukkelege andlet som smiler med sine photoshopbleika tenner og perfekte liv. Me blir fortalt kor tynne me skal vera, kor godt trente me skal vera, kor mange shabby nips me skal ha i huset og kor viktig det er for forholdet å ha sex minst ein gong i veka. Og me får advarslar om både det eine og det andre, som kan forkorta liva våre eller gje oss kreft. Kreft står alltid med ekstremt feite typar på framsida av avisene. Fordi det er salgbart. Fordi så mange av oss har det tett innpå liva våre. Er berørte.

Lukke står gjerne også med feite typar på framsida av avisene. Lukke er også salgbart. Fordi me alle ønskjer oss denne lukka. Fordi me lengtar etter lukke. Fordi me strevar etter noko som er større enn dei kvardagslege trivialitetane.

Men kva er lukke eigentleg?
Er det den perfekte familien som bur fem hus lenger ned i gata, som har alt og får til alt?
Er det kjendisen du ser på framsida av dei glansa magasina, som opnar opp det store huset sitt og lar deg få smake på ei lukke du aldri vil kunne oppnå?
Er det storesøster di som fekk til alt som du ikkje fekk til?

Eg trur ikkje på lukke,
sa ein mann til meg ein gong. Og eg forstod kvifor. Han hadde mista alt. Hadde ingen verdighet igjen. Inga tru på livet. Ikkje håp lenger. Hovudet hans var fylt av angst og kroppen fylt av stoff som kroppar helst ikkje skal vera fylt av.
Det er i slike stunder eg blir minna på kva lukke eigentleg er. Når eg ser kontrastane. Når eg ser perspektiva. Når eg audmjukt blir minna på kor ufatteleg heldig eg er.
Det er då eg går berrføtt ut i det doggvåte graset og berre ER.

Å finnast til
Eg går ut i graset og kjenner ei useieleg lukke over å finnast til. Over å kunne lukte, sjå, høyre, smake, elske og vera. Her og nå.
Og slik kan lukka kome i små, korte glimt. Små augneblenk av å vera tilstades. Små openbaringar.
For det er det ho handlar om, lukka; å vera tilstades i akkurat dei sekunda ho varer.
Kvar gong.

Bringebær

Article

Trua på mennesket

Eg trur på deg
sa sjefen min med blikket sitt
Det var nok
til at eg rakrygga og stolt
gjekk den ekstra mila
ein heilt vanleg måndags morgon

Kronikk i Stavanger Aftenblad den 5. april 2014:

Trua på mennesket

Det er leiinga sitt ansvar i ein kvar organisasjon å skape ein kultur med rom for konstruktiv kritikk og samspel.

Debattane rundt varsling og den såkalte «Retrivermetodikken» i Stavanger kommune er viktige, og burde hauste applaus i leiinga. Det er leiinga sitt ansvar i ein kvar organisasjon å skape ein kultur med rom for konstruktiv kritikk og samspel. Leiinga bør ha eit genuint ønskje om heile tida å utvikle organisasjonen til det betre. Utan konstruktiv kritikk går verken verda eller me menneskje framover.
I innlegget til Linda S. Krüger (SA, 31.mars), vert eg sitert på mine utsegn om varsling i Tv-vest (www.tvvest.no 19.03.14): «Synneva Erland, som blant annet driver med ledercoaching i sitt firma Synneva Erland Kommunikasjon, uttaler i debatt i TvVest sist uke at øverste ledelse i Stavanger kommune burde applaudere prosessen som nå er i gang.»
Eg vil gjerne utdjupe.

Ikkje eineståande
Først må eg presisere at eg kun kjenner saka frå media. Eg har ingen personleg relasjon til verken Linda S. Krüger eller andre involverte frå kommunen eller bystyret. Difor uttaler eg meg her på eit generelt grunnlag, med utgangspunkt i at eg arbeider med, og er genuint oppteken av kommunikasjon, ledelse og bedriftskultur. Saka har engasjert meg fordi eg veit dette ikkje er ei eineståande sak, men noko som fleire organisasjonar har utfordringar med.

Trivsel lønner seg!
Kommunikasjon er ikkje alltid enkelt. Og kven har sagt at det skal vera enkelt? Det er ikkje enkelt å vera menneske. Det er ikkje enkelt å samhandla. Det er ikkje enkelt å forstå ulike kulturar. Og det er slett ikkje alltid lett å forstå køyrereglar, skrivne eller uskrivne. Kommunikasjon kan vera vanskeleg og utfordrande. Men du verda, som det svingar når kommunikasjon fungerer! Når menneske forstår kvarandre, respekterer ulikskapar og finn ei felles plattfom å byggja samhandlinga vidare på. Kor det svingar når ein heil gjeng greier å dra lasset i same retning med entusiasme og engasjement! Då aukar trivselen med sjumilssteg. Og er dette i ei bedrift eller ein organisasjon som må tene pengar (evt spare pengar!), så aukar også lønnsomheten i takt med trivselen. I boka Den norske ledelsesmodellen skriv June Kristin Lima Bru bl.a.: «Forskning viser at medarbeidere som trives og er fornøyde, gir mer tilbake i form av arbeidslyst og effektivitet. Da blir det mer arbeidskraft for pengene.» (Norsk ledelse)
Trivsel er lønnsamt. Enkelt og ganske sjølvsagt. Kvifor er det då i mange organisasjonar vanskeleg å få til i praksis?

Tillit og verdigheit
Jo større ein organisasjon er, jo vanskelegare er det å få alle til å trivast og dra lasset i same retning. Me er så ulike, me menneske! Til lags åt alle kan ingen gjera. Men her er leiinga si haldning og verdiar så ekstremt viktige. Som eg sa i Tvvest: «Leiinga må gå fram som gode eksempel ved å vera lyttande, tilstades og vite kva som foregår «på golvet». Hierkarkiet er gammaldags!» Anita Krohn Traaseth poengterer også, i den mykje omtalte boka Godt nok for de svina, at hierarkiet i Norge blir flatare og flatare. Krohn Traaseth beskriv i boka den svært krevande prosessen det er å leie eit selskap gjennom massiv transformasjon (Tinteguri.com)
Lærerikt å lese!
Å endre ein organisasjonskultur er ein stor og tidkrevande prosess. Men ekstremt viktig. Når rapportar og undersøkingar viser at negative tendensar aukar, er det avgjerande at toppleiinga audmjukt tar tak og viser handlekraft. Difor er det oppløftande at Stavanger-ordførar Christine Sagen Helgø seier: «det er helt avgjørende at kommunen nå tar tak i funnene i etikkrapporten» (SA 13.mars). Så spørs det kva for verktøy ein vel å bruke i det vidare arbeidet. Om ein vågar å opne opp for konstruktive innspel, lytte til dei som veit kor skoen trykkar, skape entusiasme og engasjement ved å sjølv vera entusiastisk og engasjert. Eller om ein lar raude tal styre prosessen og setje inn sparetiltak, utan tanke på at trivsel og kjensla av tillit faktisk er meir lønnsamt i det lange løp. Me må ikkje gløyme to av dei viktigaste behova i alle menneske sine liv: kjensla av verdigheit og det å bli sett.

Screenshot_2014-04-15-14-24-59

Article

#gründerliv og #mandagsmål

I denne veka skal eg sjå med auga,
le frå magen, lytte med hjarta og
finnast til kvart einaste minutt.
#mandagsmål

Eg har begynt med noko nytt. Eg har begynt med #mandagsmål.

Det var i grunnen bare ein idè som brått dukka opp, og som eg straks realiserte.
Slik er det ofte med meg. Eg får ein idè, og utolmodig som eg er; straks og med ein gong må eg gjera noko med idéen. Nokre gonger krev idéar tolmod.
Eg prøver å finna balansen mellom å vera tolmodig og utolmodig.
Fleire har spurt meg i det siste om kva som er suksesskriteria for ein kvinneleg gründer som meg. Det ligg mykje godt for meg i det spørsmålet. For det første opplevinga av at andre faktisk meiner eg er ein gründer med suksess. For det andre opplevinga av at mitt svar vil ha ei betydning for nokon, men kanskje viktigast: mi eiga kjensle av at nokon ser meg og set pris på det eg gjer og mine synspunkt.
Så kva svarar eg på spørsmålet om suksesskriteria? Finst det fasitsvar på dette?
Sjølvsagt ikkje. Me er ulike, og kvar må finne sin veg, sin måte å gjera det på. Men eg trur det finst nokre fellestrekk og nokre gode grunnhaldningar som kan vera greie å ha med seg. Og skulle eg lage ei liste med nokre kjenneteikn på ein god gründer, så ville den kanskje sett slik ut:

Ein god idé
Pågangsmot
Entusiasme
Stayer-evne
Kreativitet
Struktur
Sjølvdisiplin
Tolmodig
Utolmodig
Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid osv.

Har du alle desse tinga, er det bare å sette igang!
Eg meiner det. Hopp i det jo før, jo heller. Ikkje la frykt eller Jantelov styre deg. Ikkje sit og vent på at nokon skal sparke deg i gang. Gje deg sjølv eit realt spark i baken og hopp uti det!
«Følg drømmen, ikkje strømmen,» som hip-hop-artisten Atlars seier.

Kvifor finst det færre kvinnelege gründarar enn menn?

Manglar me kvinner motet som skal til?
Har me for liten sjølvtillit?
Trur me at andre er så mykje flinkare enn oss?
Er me for lite flinke til å heie på kvarandre?

Eg trur me må gå i oss sjølv på alle desse spørsmåla, og vurdere om det ikkje snart er på tide at me damer kastar oss ut i #gründerlivet like sjølvsagt som at mannfolka gjer det.
Dersom du vågar å hoppe utan sikkerhetsnett, og landar på føtene, vil du oppdage noko ganske fantastisk. Og dersom du ikkje landar på føtene, men med eit skikkeleg magaplask, så greier du mest sannsynleg å reise deg igjen, og du vil vera minst ei erfaring rikare. Og ikkje minst: Då veit du at du iallefall prøvde!
Eg syns me alle skal heie fram fleire til å våge. Og eg syns me skal unne folk suksess når dei fortener det. Eg syns det er på tide at me damer vågar å rekke opp handa, slik som Anita Krohn Traaseth seier (adm. dir. i HP Norge og forfattar av boka Godt nok for de svina).

Mange kvinner seier til meg:
«Eg skulle ønske eg var like modig som deg, Synneva. Eg tørr ikkje sleppe det trygge eg har. Eg har idèen og draumen, men eg tørr ikkje.»

Det syns eg er forbaska synd!
For Norge treng fleire gründrarar. Og me treng fleire kvinnelege gründarar!
Også er det så utruleg kjekt å oppleve dei gongene ein lukkast! Når ein har jobba hardt for noko og kjem vel i havn, eller når ein får tilbakemeldingar om at det ein gjer er meiningsfylt for andre.
Å vite at ein driv med verdiskaping på mange plan. Det vert ein stolt av. Ei slik god, stolt kjensle som gjer at ein veks som menneske.
Stolt og audmjuk.

Så no sit eg her i mitt eige kontor i Forum Jæren, og har bygd min eigen arbeidsplass. Kundane verkar fornøgde, er stadig fleire og stadig større. Produkta mine utviklar seg. Eg utviklar meg. Kvar dag er annleis enn den førre. Kvar time er fylt av kreativitet, engasjement og spennande menneskje. Ein gründar tar ikkje nødvendigvis ut så mykje lønn i form av pengar dei første åra. Ein må oftast investera med både tid og pengar før lønningsposen byrjar å vekse (min lønningspose har framleis vekstpotensiale, for å seia det slik!). Men den rike kjensla eg får av å ha våga! Den enorme gleda over at eg får det til! At mi tolmodige og utolmodige innstilling byrjar å bera frukter! DET er verdt alle vakenettene og frustrasjonane. DET gir meg guts til å halde fram. Til å stadig sikte høgare. Stadig setje meg nye mål. Og no har eg altså starta med #mandagsmål. Mål som eg skal dele i sosiale media, og fabulere litt rundt her på bloggen. Mitt første #mandagsmål handla om å vera tilstades med heile seg. Om å lytte og sjå med hjarta. Slik eg gjorde då eg var barn:

IMG_20140223_233335

Article

Eit verdig liv.

Skal me bera kvarandre?
spurde han.
Nei, la oss heller løfta kvarandre,
smilte ho stille.

Global dignity day
I neste veke er det Global dignity day. Ein dag med fokus på verdighet. For tredje gong skal eg vera veileder. Du, kor eg gler meg! Å diskutera med ungdommar kva ordet verdighet betyr; eg kan ikkje koma på eit meir meiningsfylt innhald i arbeidsdagen. Å høyra elevane sine historiar. Enkle og sterke. Å sjå motet til dei som fortel. Å sjå auga til medelevar som lyttar. Empati og beundring. Vekst. Framtidshåp.
Sjølv skal eg som hovedveiledar i år snakka om det å vera eit førebilete.
Eg startar med ein litt humoristisk verdighetshistorie om ei kusine som beundra meg så mykje i barndommen, at ho til og med syns eg var fin med kviser!

Du er eit førebilete
Tenk deg sjølv som eit førebilete.
For ei yngre kusine, ein god ven, bror din, eller kanhenda til og med for ein du ikkje kjenner?
Kven vil du vera?
Kva vil du at andre skal sjå opp til deg for? Beundra deg for.
Det ligg mykje ansvar i det å vera menneske.
Kvar og ein av oss har eit ansvar for å setja gode spor etter oss. Har me ikkje?
Same kor tøft utgangspunkt nokre av oss måtte ha, så har me alle sjangsar til å gjera noko godt for andre. Til å løfta nokon. Eit blikk eller eit smil er ein god start. Kjenner du ein som har det vanskelegare enn deg, så kan du hjelpa ved å sjå, visa empati og omsorg. Ved å bry deg. Vera eit medmenneske.

Framsnakking, folkens!
Framsnakking er den nye krafta. Den nye energien.
Framsnakking og raushet.
Kjenn etter: Kva er det som gjer at du føler deg vel ilag med dei du verkeleg likar?
Kva gjer dei? Kva seier dei?
Handlar det rett og slett om noko så enkelt (eller vanskeleg?) som at dei SER deg?
At dei lyttar til deg? At dei bryr seg om at du finst?
Korleis kan du vera slik for dine medmenneske? Korleis kan eg vera slik for deg?
Korleis vil me bli tenkt om, eller snakka om, når me sjølv ikkje er tilstades?
Som eit menneske folk likar.
Det er grunnleggjande i vår natur. Me vil ha «likes.»
Me vil gjerne bli snakka om som eit bra menneske. Og då må me starta med oss sjølv. Først av alt må me vera greie og rause mot oss sjølv. Gje oss sjølv eit klapp på aksla når me fortener det, og ikkje redusera oss sjølv til noko mindre enn det me er. Er du raus mot deg sjølv, er det lettare å vera raus mot andre. Tenker du på deg sjølv som eit positivt førebilete, så ivaretek du lettare ansvaret det er å vera menneske.
I neste omgang kan det vera klokt å kjenna etter kva fordommar ein ber på. Fordommar mot folk som er annleis enn ein sjølv. Som tenkjer eller oppfører seg annleis. Det er vel oftast dei me har fordommar mot? Dei me ikkje kjenner, ikkje forstår. Eg innrømmer det gjerne: Stadig må eg arbeida med mine eigne fordommar. Spørja meg sjølv: har du grunnlag for å kritisera no, Synneva, eller er det berre du sjølv som ikkje forstår? Prøv å sjå saka/personen frå ein annan vinkel. Eit anna synspunkt. Vanskelege øvelsar, dette! Men viktige.
Eg har ein setning som eg brukar i kommunikasjonskursa mine. Den minner meg på at eg set spor etter meg:

Folk hugsar kanskje ikkje alle orda du sa,
men dei hugsar korleis du fekk dei til å føla seg.

Eit verdig liv
Ved å bry seg, framsnakka og vera raus, kan me vera med på å gje både oss sjølv og andre eit verdig liv. Alle har rett på eit verdig liv. Og alle har eit ansvar for å gje kvarandre eit verdig liv.
Det er slett ikkje alltid enkelt å få til i kvardagen. Livet byr som kjent på opptil fleire utfordringar.
Men å fokusera på kva verdighet betyr, saman med unge, veksande menneske er ein god start.
Å definera for seg sjølv kva verdighet betyr, er ein god start.
Å tenka gjennom korleis ein sjølv vil leva ut sine grunnleggjande verdiar.
Det er ein god start.

Global dignity day er ein god start.
Lukke til den 16. oktober, alle elevar, lærarar og veiledarar!
Haustens finaste dag.

Frå Time vidaregåande skole i vår, då H.K.H. Kronprinsen besøkte oss.
IMG_588378949179460

IMG_2344 

 

Article

Å bera sitt eige liv.

Fargane vart sterkare.
Auga gnistra.
Så stod ho der.
Framfor heile verda.
Med livet i fanget og ei sol i munnen.

Slik kjennest livet mitt no. Fargane er sterkare. Auga gnistrar. Eg eig heile verda. Eller iallefall livet. Livet mitt. Mitt liv.

Å bera sitt eige liv
Å bera sitt eige liv. Ein setning som har arbeidd inni meg dei siste månadane. Er det ikkje eigentleg dette det heile handlar om? Å bera både gleder og sorger sjølv. Å våga å kjenna på kva dette livet faktisk er. Ingen andre kan kjenna det for oss. Me kan ha fylgje på vegen. Av både familie, gode vener, terapeutar og det me elles måtte trenge. Men til sjuande og sist må me bera vårt eige liv heilt åleine. For nokre er dette tyngre enn for andre. Utgangspunkta er ulike. Stundom blodig urettferdig ulike. Men alle har sitt. Ingen går gjennom livet utan sår, utan bøygar. Nokre gonger kan me smette utanom bøygen, andre gonger må me berre «ri han av,» som dei seier nordpå. Og greier me det med ein smule verdighet i behald, så vert me stort sett sterkare.

Kva gjorde me utan smerta? Utan sorg? Utan motbør? Kva skulle me då verta sterkare av? Korleis skulle me då modnast? Korleis ville livet sett ut i konstant lukke? Ville me då vera i stand til å kjenna glede?
Svaret seier seg sjølv. Me må kjenna sorga for å kunne kjenna glede, me må kunne vera svake, for å vite korleis det er å vera sterk. I spenningsfeltet mellom desse kontrastane ligg vel i grunnen heile meininga? Når eg skriv, når eg syng, spelar teater, eller for den saks skuld når eg held kurs og foredrag for næringslivet, så ligg alltid denne vissa i ryggmargen. Vissa om at desse kontrastane er universelle og eksistensielle. Eg tenkjer at me i vårt samfunn bør våga å ta inn over oss tyngda i livet. Ikkje berre det lette og underhaldande. Først når me vågar å kjenne på våre eigne smerter og sorger, kan me greia å akseptera dei og leva med dei. Endåtil leva godt med dei! Ja, det er mest som om latteren vert endå betre og gleda endå større når ein er vâr desse kontrastane. «Fargane vart sterkare.»

Å følgja draumen
For snart tre år sidan tok eg eit stort, stort steg i livet. Eg sa opp eit 13 år gammalt og svært godt forhold med min arbeidsgjevar Time kommune. Eg starta mi eiga bedrift. Med to tomme hender og ei klokketru på prosjektet bretta eg opp ermane og Synneva Erland Kommunikasjon vart ein realitet. Mange sa til meg at dei var imponerte over motet mitt. Og ja, eg ser sjølv at eg er utstyrt med ein temmeleg stor dose mot. Eg gjer ting omtrent dagleg, som eg tidlegare ALDRI ville ha våga. Eg kastar meg ut i nye utfordringar med rak rygg og verdighet. Med sjølvtillit og mot. Eg vågar å seie det høgt: eg ER faktisk modig.

Men kor kom dette motet frå? Har eg alltid vore slik? Er eg fødd med dette?

Nei, eg lovar deg; motet og sjølvtilliten har slett ikkje alltid vore der. Eg har vore liten som eit ospelauv og skjelvande dun. Eg har kjent på straumar av mistru, tvil og einsemd. Som dei fleste har kjent på ein eller fleire gonger i livet. Men dei periodane har gjort meg sterkare. Eg har alltid tenkt at sorga er like viktig som gleda. Kanhenda difor har eg greidd å koma meg vidare etter tunge periodar, og kanhenda difor har eg fått slik eit mot. Iallefall tenkjer eg ofte når folk seier at dei er imponerte over motet mitt: «Eg har då vore gjennom mykje skumlare ting enn dette! Klart eg får det til!»

Nye dører
Med den haldninga opnar stadig nye og spennande dører seg. No, etter snart tre år med tolmodig bygging av bedrifta, dukkar det opp dører som eg slett ikkje visste fanst. Eg opnar alle som magekjensla mi seier eg skal opne. Nokre gonger krev det større mot enn andre. Og innimellom må eg klype meg sjølv i armen for å verkeleg tru det eg finn på andre sida. Eg har funne opptil fleire juvelar i det siste. Som eg skal ta audmjukt og stolt vare på.

Uansett seier eg til meg sjølv:
«Synneva, du fulgte draumen din. Sakki, det skal du vera stolt av!»
Så ler eg den mest perlande latteren eg har.
Og bare så det er sagt: eg ler MYKJE oftare enn det eg gret, for eg har livet i fanget og ei sol i munnen.

Konferansier for 4000 publikummarar på Jærnåttå 2013. Foto: Erling Dagsland.
Jærnåttå

Article

Kva er det med Twitter?

Eg kjenner meg i slekt
med treet stundom.
Ikkje for tolmodet og venleiken.
Men for lyset som går gjennom oss
når svarttrosten syng.

For nokre få år sidan oppdaga eg ei verd som gav nye dimensjonar til livet mitt. Som utvida min kunnskapshorisont. Gav meg nye perspektiv. Overraska meg. Forundra meg. Provoserte meg. Fekk meg til å le. Grine. Utfordra meg. Irriterte meg. Gav meg nye vener.

Og stundom, faktisk ganske ofte, kjenner eg meg i slekt med treet.
Fordi lyset går gjennom meg av alle svarttrostane som syng i denne nye verda.
Denne verda, med alle dei syngjande svarttrostane.
Twitterverda.

I starten famla eg. Lurte på kva dette var. Forstod ikkje heilt korleis det tekniske funka. Forstod ikkje alle sjargongane. Men eg prøvde meg fram. Leika meg. Spurde twitterfolket rett ut når eg lurte på noko. Og fekk svar. Umiddelbart. Rause svar. Velmeinande og gode svar. Stundom fekk eg endåtil kloke svar.

Eg visste alt då, gjennom Helge Torvund, @2rvund, at poesi har eit godt liv på Twitter. Det var nok dette som lokka meg inn. Eg har alltid skrive dikt. Lese dikt. Elska dikt.
Det komprimerte i begrensinga på 140 teikn var òg tiltrekkjande for ei som likar den store utfordringa i å måtte forenkla seg. I tillegg har eg sjølvsagt ein agenda som sjølvstendig næringsdrivande å finna nye rom der eg kan byggja mi merkevare (meg sjølv), få fagleg påfyll og knytta spennande kontaktar.

Dikta mine har fått eit godt liv her inne. Vakse. Dei har funne tvillingsjeler og artsfrendar. Dei har blitt spreidde ut i det vide og breie, til eit publikum som tydeleg set pris på nynorske funderingar og poetiske vendingar. Ja, dei har endåtil vore med i ei tevling for første gong, dikta mine! Den etterkvart særs populære tevlinga #nynov

Og eg har vakse. Vakse innvendig. Vakse på kunnskap. Vakse på venskap. Stundom har eg vorte så hoppande glad. Stundom har eg kjent ein sjølvtillit svulma merkbart i bringa. Ja, innimellom har eg rett og slett vorte stolt!

Men det er ikkje berre poesien som får veksa i Tvitreland.
For dette er ikkje eit smalt, eksklusivt fora kun for særingar med ei spesiell interesse. Her er plass til alle! Kven som helst kan finne noko på Twitter som vil vera av interesse. Kven som helst kan få seg vener her, eller nokon å diskutere med.

Kven som helst her inne, er ikkje berre ein kven som helst.
Kven som helst er heilt spesiell.

Her kan alle få ei stemme som blir høyrt, uavhengig av sosial status eller rang. Anten du er kronisk sjuk og sengjeliggande, eller du er konserndirektør på toppen av karrierestigen. Her finn du #Uvisshetens venner, #Hovlandmafia og #Kaffiskålarar i ei salig blanding. Her snakkar ekte Kronprinsar med ekte Tomskallar. Her finst endåtil ein matskribent av det særs eksklusive og uhyre sjeldne slaget! Twitter er demokrati og ytringsfridom på høgt plan. Akkurat det elskar eg Twitter for. Her er heftige diskusjonar og freske fråspark mellom både Gud og Kvarmann (bokstaveleg tala). Stundom ser ein at nokon går over streken. Nokon vert såra. Men i det store og heile opplever eg Twitter som ei raus verd. Ja, faktisk ei overveldande raus verd. Der deling av både kompliment, ros og kunnskap er meir vanleg enn det motsette. Sjå berre kva @TvittErik skreiv til meg nyleg:

Screenshot_2013-06-19-15-14-37

Noko anna eg elskar Twitter for, er humoren.
Det hender eg sit heilt åleine i stova og gapskrattar over ei eller anna twittermelding. Her er absurd, banal, barnsleg, sofistikert, teit, utfordrande, intrikat og sjølvironisk humor i mengdevis. Eg likar slikt! Og gjennom humor, meiningar, poesi, diskusjonar, kunnskapsdeling og kjensla av slektskap, har eg altså fått nye vener i denne nye verda. Det kan høyrast rart for utanforståande; men eg har faktisk fått nokre svært nære vener her inne. Som eg har truffe opptil fleire gonger IRL (in real life) og opplevd minst like god kjemi med der. Dette har kanskje vore det mest overraskande og gjevande. Desse venene ein før ikkje visste om. Som mi kjære tvitresyster, @madamknipe, ei tvillingsjel og ein artsfrende som eg no har dagleg kontakt med. Eller som filosofen @okvalnes, som inviterte fleire av sine tvitreåndsfrendar til ei uforgløymeleg bursdagsfeiring på Blå i Oslo tidlegare i år. Eg kunne sjølvsagt nemnt fleire. Mange, mange fleire.

Screenshot_2013-06-21-09-48-37

Har eg så ingenting negativt å seie om Twitter? Er eg berre ukritisk «frelst?»

Sjølvsagt er her negative ting. Plussar og minusar finst det jo med alt.
Ein av dei største minusane med Twitter er tida det tek. Eg innrømmer det beint ut: eg er avhengig. Det går ikkje ein dag utan eg er innom. Og nokre dagar lenge, fleire gonger. Mykje. Jaudå… Men i staden for å sjå fjernsyn, vel eg heller å kommunisera på Twitter, lese ein spennande artikkel som nokon har lenka, eller oppdatere meg på ein blogg om kommunikasjon, som jo er faget mitt. På den måten vert Twitter og andre sosiale media ein del av jobben min. Eg får utvida kunnskapsnivå. Auka nettverk. Og eg får marknadsført meg. Men tid tek det. Ein god del tid. Utan tvil.
Ein annan ting som kan vera svært negativ, er om ein ikkje heilt forstår dette med at twitter er offentleg. Nokre har nok brent seg på at dei har blitt for private i sine tvitringar. Det kan lett slå negativt tilbake på ein. Alt som ikkje vert sendt i direktemelding (DM) er offentleg. Eg har til dømes blitt sitert i Aftenposten utan eg var klar over det før etterpå. Slik bør ei kanskje tenkja: Tåler orda mine eit sitat i avisene? Eller: er det ok om ungane mine les dette? Denne grensa har eg sjølv tråkka utfor nokre gonger. Dette er farene med alle sosiale media.

Fleire negative ting med Twitter finst. Sjølvsagt.
Men for meg har det altså først og fremst blitt ei raus, humoristisk, kunnskapsrik og delande verd.
Så velkommen inn:

Screenshot_2013-06-21-13-37-00